«Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk», sier den tyske filosofen Theodor W. Adorno. «Min skam behøver mitt dikt», skriver Heiner Müller. Volden, barbariet og grusomheten har også krav på et uttrykk. Müller er likevel klar over problematikken, for hvordan dikte når man står til knes i ruinene etter det 20. århundres barbari?
Anatomi Titus kan gi en pekepinn. Müllers bearbeiding av Shakespeares mest utskjelte stykke, Titus Andronicus, et splatterdrama som grasserer i vold, lemlestelse, halshugging og kannibalisme, er mer enn bare resirkuleringen av elisabethiansk underholdningsvold. For mens Shakespeare nøyer seg med å beskrive volden, vil Heiner Müller i tillegg beskrive det å beskrive volden. Det betyr at han etablerer et nivå som ikke finnes hos Shakespeare. Anatomi Titus handler ikke bare om vold, den er også en poetisk meditasjon over volden – i språket.
Originalens tittel: Anatomie Titus Fall of Rome Ein Shakespeare-Kommentar. Uroppført ved Schauspielhaus Bochum i 1985.
Gjendiktet av Knut Saanum
Utkommer august 2021
Heiner Müller (1929-1995) levde og jobbet i det sosialistiske DDR og ble tidlig utsatt for politisk sensur, men klarte likevel å etablere seg som en av etterkrigstidens fremste tyske dramatikere både i øst og vest. Han forbandt politisk refleksjon med et avantgardistisk formspråk og regnes som av en de store fornyerne i østtysk dramatikk.
